Slik lyder noen av problemstillingene innmeldt til NFFA.
«Vi opplever gjentatte ganger at næringsdrivende påstår at det er farlig avfall fra private dvs. husholdningsavfall de leverer, og at de «bare» har tatt på seg transportoppdraget. Det foreligger ingen forhåndsavtale, og ingen skriftlig dokumentasjon, men man oppgir ofte navnet på husstanden.»
«Ved mistanke om at bilen det lesses farlig avfall fra er en håndverkerbil med næringsavfall – hva gjør man? Kan man f.eks. kreve dokumentasjon på avfallets opprinnelse?»
«Hvordan det forholder seg dersom en næringsdrivende (uavhengig av om dette er f.eks. en byggmester eller et transportselskap) påtar seg å levere farlig avfall på vegne av husholdning? Hvem er da ansvarlig for at det farlige avfallet f.eks. har forsvarlig emballasje: Den private husholdningen eller firmaet som transporterer?»
NFFAs jurist belyser dette forholdet slik:
Transport gjennomført av selskap skaper næringsavfall
Dersom et selskap (næringsdrivende) transporterer avfall fra en husholdning, vil dette avfallet være næringsavfall. Avfallet må nemlig betraktes som resultat av transportvirksomheten, på samme måte som bygg- og rivingsavfall fra håndverkeren som utfører arbeid på en privat bolig (husholdning). Dette fremgår ikke direkte av loven eller forarbeidene. Spørsmålet er heller ikke prøvd rettslig. Imidlertid mener NFFA at dette er mest i tråd med formålene bak definisjonen med husholdningsavfall som var å avgrense den kommunale innsamlingsplikten. Altså avfall som oppstod i en husholdning og som kommunen var forpliktet til å hente. Synspunktet støttes av tunge kontrollhensyn på kommunens hånd, hvor en annen forståelse i praksis vil være umulig å håndheve. Dernest ville en annen forståelse også innebære en klar risiko for at behandling av næringsavfall vil bli dekket over avfallsgebyret, noe som er i strid med forurenseren skal betale - prinsippet.
Ovennevnte innebærer at det ikke er aktuelt for kommunen å be om dokumentasjon på om avfallet kommer fra en husholdning eller ikke, når avfall blir levert av en næringsdrivende. Avfallet er i slike tilfeller pr. definisjon næringsavfall.
Lavere krav til husholdningene
I prinsippet har også husholdningene en opplysningsplikt i tilknytning til farlig avfall. De har også en generell plikt til å håndtere farlig avfall på en forsvarlig måte, men på grunn av husholdningenes lave profesjonalitet stilles det ikke strenge krav.
Et kommunalt mottak kan følgelig ikke nekte å ta imot farlig avfall på grunn av at avfallet ikke er forsvarlig pakket fra husholdningen. Mottaksplikten er her absolutt, med enkelte få unntak (f.eks. asbest).
Transportør har ansvar
Det er avsender (transportør) som er ansvarlig for at avfallet er forsvarlig pakket. Sjåføren / transportøren må oppfylle forpliktelsene i ADR, dvs. forvisse seg om at det farlige godset er tillatt å transportere i henhold til transportregelverket.
Det er ikke tillatt for virksomheter å transportere farlig avfall uten at utfylt deklarasjonsskjema følger med. Skjema skal fylles ut før transporten starter. Utfylt deklarasjonsskjema skal leveres videre til den som kan håndtere det farlige avfallet.
Bestemmelsen gjelder ikke dersom den virksomheten som har generert avfallet selv foretar transporten.
Husk journalplikten!
NFFAs jurist minner forøvrig om Avfallsforskriftens Vedlegg 3 (Standardiserte krav for kommunale mottak). Her pålegges alle som driver mottaksordninger å føre journal som omfatter alle nødvendige opplysninger om farlig avfall. Journalen skal inneholde opplysninger om mengde farlig avfall, typer farlig avfall, deklarasjonsnummer, avfallets opprinnelse mv. Journalene skal være lett tilgjengelige ved kontroll. De skal oppbevares i minst 3 år.