Oppgjør med byråkratiet
Slik mener NSAFs leder Roar Hansen at myndighetene opptrer nå nye lover og forskrifter lages. Hjertesukket kom han på Spesialavfallskonferansens andre dag skulle besvare sprøsmålet: - Er rammevilkårene til å leve med?
Ingen mangel på lover
Hansens foredrag ble godt mottatt blant tilhørerne i salen, og det ble nikket flittig til mange av hans beskrivelser av virkeligheten. I fordraget tok han for seg sentrale rammebetingelser som lover og regler – spesielt hvordan disse blir laget, det dårlige og svært vanskelige språket og det faktum at målgruppen (de som skal etterleve dem) svært sjelden blir tatt med på råd. Han konkluderte med at det ikke var noen akutt mangel på lover eller forskrifter.
Et annet forhold som opptok ham var bransjens manglende status og det faktum at det ikke er mulig å ta en fagutdanning for dem som jobber arbeider med spesialavfall. Han pekte også på den noe sørgelige sannhet at det i dag ikke eksisterer noen form for autorisasjon eller godkjenningsordning for bedriftene.
Innsamlingssystemet
Men det som kanskje opprørte ham mest, var den måten samfunnet har organisert innsamlingen av spesialavfall på:
- Når det gjelder de såkalte ”Miljøstasjonene”, men som i praksis ikke er noe annet enn utplasserte avfallscontainere, er min bekymring svært stor. Og denne er begrunnet i noe langt mer enn at NOAH Brevik er endepunktet for en stor del av dette organiske avfallet.
- Min bekymring retter seg mot hele verdikjeden: fra avfallet oppstår, via innsamling, transport, mellomlagring, ny transport og til syvende og sist en eller annen form for sluttdisponering. Blandemulighetene er mange, deklareringen i mange tilfeller nærmest umulig fordi feilkildene er mange. Jeg frykter derfor at mange av våre medlemmer transporterer kjemiske blandinger som knapt noen kjenner innholdet av, og derfor heller ikke kan forutse konsekvensene dersom det skjer et uhell.
- Det er for meg ubegripelig at et så gjennomregulert samfunn som vårt ikke har organisert denne innsamlingen på en langt bedre måte. Det er irriterende å registrere at sentrale myndigheter nøyer seg med å toe sine hender og presiserer at dette er et kommunalt ansvar. Dette er et skuespill hvor ansvar kastes fram og tilbake mellom aktørene – et skuespill som kan ende med katastrofe .
- De blir pålagt oppgave etter oppgave uten å settes økonomisk i stand til å gjennomføre dem. NSAF mener disse såkalte Miljøstasjonene bør erstattes av betjente mottak gjerne finansiert av øremerkede miljøavgifter innkrevd fra respektive produsenter. Jeg tror de fleste vil akseptere en slik avgift dersom de ser at det virkelig gagner miljøet.
- Vi i NSAF akter ikke å sitte stille å se på dette skuespillet lenger. Til det er risikoen for stor både for våre medlemmer og miljøet. Men på den annen side må forbrukerne læres enda bedre opp. Det er jo grunn til å sette et stort spørsmålstegn ved holdningen til folk som bare setter igjen sine etterlatenskaper i slik dette bildet viser, men på den annen side hvem er forbildet? Jo, myndighetene! De signaliserer ikke akkurat seriøsitet og alvor ved å tillate ukontrollert innsamling av miljøfarlig avfall på denne måten, tordnet han.
Hva ble så svaret på spørsmålet: ”Er rammevilkårene til å leve med?”
- Det blir for banalt å svare nei eller ja. Hva jeg håper å ha fått frem er at vi på enkelte områder lever farlig, og at deler av norsk avfallspolitikk skaper gode resultater mer på tross av enn på grunn av.
Jeg tror myndighetene må begynne å betrakte avfallsbransjen ikke som en gjeng røvere og sjarlataner uten evne til å gi bidrag til utviklingen av tryggere behandling av spesialavfall.
- Dere skal vite, kjære myndigheter, at NSAF ikke aksepterer bedrifter som ”konkurranseutsetter” lover og regler. Vi skal bidra til at denne typen bedrifter ikke har noe i vår bransje å gjøre.
- Mitt ønske er at det blir status å arbeide i vår bransje. Det er et langt stykke dit. Og vi kommer ikke dit uten at alle gode krefter forenes, og at også myndighetene bidrar til å bringe bransjen inn i det gode selskap – inn i arbeidet som foregår på de offentlige kontorene, inn i komiteene, inn på seminarene og inn i prosjektene. Bransjen ber om å bli hørt, om å bli brukt, om å bli betraktet som en kunnskapsressurs.
- Uten tvil ligger det en viktig rammebetingelse også nettopp i det å være akseptert som en kompetent bransje. Akseptert som en ressurs og som en viktig samfunnsaktør. På det området har vi kanskje den lengste veien å gå. Den veien skal ingen av våre medlemmer gå alene. NSAF skal være med hele veien fram, avsluttet Roar Hansen, leder i NSAF.